torsdag 20. oktober 2011

Med hjertet på døra - og i halsen...

...for det er ikke til å stikke under en stol (ei heller under et dasslokk) at det er med skrekkblandet fryd mange av oss forsiktig lister oss inn på disse kalde, små kottene med den obligatoriske spindelveven og karakteristiske odøren.

Hvorfor?? Skrekkblandet altså...? Jo, her er vi plutselig dypt(?) inne i menneskepsykens finurlige evne til å forestille seg ting! Vi toucher også innom smågnagernes finurlige evne til trøkke skrotten sin gjennom de minste sprekker, men det skal vi komme tilbake til litt senere.



For rekk hånda i været de av dere som aldri har forestilt seg hva/hvem som KAN befinne seg nede i mørket under trelokket! Som aldri har sett for seg drauglignende skapninger som lydløst åler seg fram mellom dasspapir og dritt - bare for å puste deg i rompa. Eller som i stillheten, for det er jo som regel dørgende stille når man først er på utedass, plutselig kan forbanne deg på at du hører kråsing (hvesing?) nede i dypet. Og selvfølgelig kan også en og annen høggorm i villfarelsen tulle seg inn under en utedass...vil jeg tro...ihvertfall mens jeg sitter på utedassen og dingler.

Ok, så var dette den ubegrunnede skrekken. Eller den elleville fantasien, om man vil. Men så var det disse smågnagerne da! Jeg har riktignok aldri sett mus (populært kalt: fordømrade drittdyr) på utedass, men ingen vil noen gang få meg til å tro at disse utyskene ikke har evne til eller interesse/glede av å svinse innom utedassen på ulike oppdrag. Gjennom mikroskopiske sprekker i veggen eller gjennom hjertet i døra for den del. Gi meg edderkopper, spindelvev og larver og biller når som helst, men spar meg for smågnagere på trange rom. Grøss...!

Mine betraktninger rundt utedassens mange fallgruber til tross - vi skal jo sjølsagt ha utedass på hytta!! Det dreier seg jo tross alt om en skrekkblandet FRYD å gå på utedass. Ikke bare fordi man mest sannsynlig har holdt seg noe lengre enn hva blæra egentlig har godt av når man først får hekta på kroken fra innsida. Men også fordi man i etterkant av dassbesøket føler en viss seier over faktisk å ha overlevd! Samt at det jo, dypest sett, egentlig er grådig trivelig å høre fuglekvitter, bekkeklukking og noenlunde stillhet (kun avbrutt av antatt hvesing nedi dritten), mens man gjør sitt fornødne. Back to nature, liksom... Jeg føler dessuten en intens glede over å planlegge hvordan herligheten faktisk skal innredes.

I tillegg til at vi også skal ha en dassanordning inne i hytta (i hovedsak tiltenkt kalde vinterdager og altfor mørke netter), så vil utedassen bygges med omhu. Den skal henge sammen med en liten bod, og totalt vil det vesle uthusbygget måle 2,65 m x 3,65 m - hvorav 1,50 x 2,65 vil bli dassrom. Målet er et ytterst tett dassrom! Derfor har vi (dvs. Tom Chr.) støpt en slags såle underst, og murt opp en ringmur av leca. Under dosetet skal det være to tette dunker, som skal være ugjennomtrengelige for både drauger, høggorm og mus. Og hva med hjertet i døra? Jeg tetter det med glass!

I dag ble det enda mer mur, og på lørdag skal vi (igjen: Tom Chr.) legge sist hånd på murverket. Deretter må det kalles inn forsterkninger (hei far!) til å få reist selve bygget.

9. oktober - og mildt sagt litt uggete å drive med støyping 
Faktisk såpass til snøføre at mor og barn tok beina og vogna fatt ned fra hyttefeltet - framfor å ake ned på sommerdekk.

Betraktelig bedre vær i dag...

Denne har plassert seg på tribunen, klapper i hendene og sier: "pappa fink - pappa fink"

Liten mur - store gleder!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar